GJENFERD OG BOHEM

GJENFERD OG BOHEM

 

I dag skulle jeg intervjue selveste sjefen, Gustav Vigeland himself. Eller rettere sagt gjenferdet hans. Det er tross alt det nærmeste man kommer når det nå er 75 år siden den store kunstneren døde.

I 1947, fire år etter Vigelands død, ble hans hus og atelier omgjort til det vi i dag kjenner som Vigelands-museet. Her har Vigelands gjenferd passet på det han selv mener er landets viktigste kulturarv.

Jeg ble ført inn i husets bibliotek, og satte meg ned og ventet. Jeg hadde aldri intervjuet et gjenferd før, og visste derfor ikke helt hva jeg ventet på.

Vigelands boksamling var imponerende stor, og fristelsen til å sjekke den ut nærmere ble for stor. I det hånden min strakk seg mot noe som liknet en førsteutgave av Ibsens ”Villanden”, hørte jeg en skarp stemme bak meg:

- Fingrene av fatet, unge mann! Jeg vil ikke ha Deres tilsmussede fingre klassende på mine litterære verker.

Jeg snudde meg å så en halvveis gjennomsiktig skikkelse. Han var iført bukser, men ingen skjorte. Kun et par bukseseler dekket hans bare overkropp.

- Beklager min manglende bekledning, men det bør ikke bry Dem. Det sies at jeg har en ypperlig torso, og armene mine er kraftfulle etter mange timers hardt arbeid.

 

- Så lenge De er komfortabel, herr Vigeland.

- Nettopp! De har et friskt hode, unge mann. Er De her på grunn av arrangementet på Halloween?

- Ja, vi har hatt en liten intervjurunde for at gjestene kan bli litt bedre kjent med Dem og et par andre artister.

- Jeg regner med at jeg blir hovedoppslaget, uansett hvem de andre er?

Den gjennomsiktige mannen hadde utvilsomt tæl, men jeg fryktet jeg måtte trå varsomt for ikke å fornærme ham.

- Selvsagt.

- Det er jo tross alt min arena. De lurer kanskje på hvordan jeg kan la et kommersielt arrangement med angloamerikanske røtter bli avviklet på mine fasiliteter?

- Eh...ok, det var jo et godt spørsmål.

- Naturligvis. Det var jo mitt. Gjenferdet himlet lett med øynene før han fortsatte:

- Halloween står selvsagt for alt det jeg selv hater. Et overflatisk angloamerikansk konsept motivert av en tydelig grådighetskultur. Noe som i seg selv provoserer alle oss med en forkjærlighet for den germanske kulturarven.

- Er sånt så viktig da hvis barna har noe å glede seg til?

- La meg prate ferdig! Barna er en sak. De har så mye å glede seg til uansett. For å være ærlig, det som gleder meg mest med denne Allehelgensdag, er tanken på alle de sukkergrådige småungene som kommer til å bli skremt vannet av.

Det kom et kort smil rundt den halvveis gjennomsiktige munnen hans.

 

- Jeg kommer nok til å benytte muligheten selv. Det er ikke så ofte jeg får sjansen til å skremme noen. Det er så få voksne som legger merke til meg, mens nesten alle barna pleier å se meg.

- Så De gleder Dem til Haloween selv om De hater konseptet?

- Er De nebbete, unge mann? Jeg har valgt å la disse folkene lage En skummel natt på museet fordi jeg mener det er viktig at de unge ikke glemmer navnet mitt og alt hva jeg har gjort for landet. Alt jeg har fått igjen er denne lille parken. Kunsten min er langt viktigere enn hva folk tror, og det må de ikke glemme.

- Er det derfor De fremdeles er her blant oss? Hvorfor har De ikke funnet roen og trukket Dem tilbake til hvor enn det måtte være?

- Jeg døde to år før Monolitten ble ferdig. Jeg ville ikke la noen andre kunstnere fullføre visjonen min, og kunne heller ikke slippe arbeiderne løs uten å ha en viss kontroll. Derfor ble jeg igjen for å sikre at anlegget ble slik jeg ønsket. De siste statuene kom ikke på plass før på 50-tallet, og da hadde jeg allerede begynt å trives så godt at jeg slo meg til ro. Nå er det fokus merkevaren, og jeg må dessverre medgi at jeg tror det blir en magisk skummel kveld lørdag 27. oktober her på Vigelands-museet.

- Selv om De ikke kan utstå Haloween?

- Nå er det på tide De går, herr journalist. Jeg har bedre ting å gjøre.

 

Vigelands gjenferd forsvant like fort som han kom. Jeg prøvde å gjøre det samme.